Temaetikett og kontekstnotat: to begreper forklart på vanlig norsk

Hva en temaetikett egentlig er

En temaetikett er et kort ord eller en kort frase som forteller hva et utdrag fra intervjuet handler om. Den svarer på spørsmålet: hva er dette, sett fra redaktørens skrivebord? Etiketten skal ikke gjengi sitatet, og den skal ikke tolke det. Den skal bare gjøre det mulig å finne tilbake.

Tenk deg et to timer langt intervju med en kommunal driftsleder. Uten etiketter må klipperen lytte seg gjennom hele opptaket for å finne stedet der hun snakker om vintervedlikeholdet. Med en etikett som «vintervedlikehold» på riktig rad tar det noen sekunder. Etiketten er altså en veiviser, og den er bare nyttig så lenge den peker på det utdraget faktisk dreier seg om.

Jeg ber kursdeltakerne om å skrive etiketten etter at de har hørt hele svaret, ikke midt i det. Det første ordet du får i hodet underveis er ofte et stikkord fra spørsmålet, mens svaret kan ha dreid et annet sted.

Og hva er et kontekstnotat?

Kontekstnotatet er den delen av loggen som oftest blir glemt. Det er en eller to linjer som forteller hva som må være kjent for at sitatet skal forstås riktig. Hvilket spørsmål ble stilt? Snakket personen om egen erfaring eller om noe hun har hørt? Var tonen ironisk? Ble svaret gitt etter en pause, eller i en replikk som avbrøt noe annet?

Et sitat kan se entydig ut på papiret og likevel bety noe annet i opptaket. «Det var ikke noe problem» kan være en saklig oppsummering, eller det kan være sagt med et sukk om en sak som var alt annet enn uproblematisk. Kontekstnotatet er stedet der du skriver det ned, før du eller en kollega har glemt det.

Notatet skal være nøkternt. Du beskriver det du hørte og så, ikke det du tror personen mente. Er du usikker, skriver du at du er usikker, og peker på tidskoden slik at redaktøren selv kan lytte.

Hvorfor de to hører sammen

Etiketten og notatet gjør hver sin jobb, og en logg som bare har det ene blir halvgod. Etiketter alene gir rask søking, men åpner for at utdrag løftes ut av sammenhengen. Notater alene gir trygghet, men ingen kan finne frem uten å lese alt.

I praksis bruker redaktøren etiketten til å hoppe til riktig sted, og notatet til å avgjøre om utdraget tåler å stå alene i det ferdige innslaget. Når begge er på plass i samme rad, slipper hun å velge mellom fart og redelighet.

Det er derfor jeg underviser dem som ett håndverk. Å sette en etikett uten å tenke på hva et utdrag trenger av ledsagende informasjon, er som å merke en kasse uten å skrive hva som er i den.

• Etiketten svarer på hva utdraget handler om
• Notatet svarer på hva som må være kjent for å forstå det
• Begge hører hjemme i samme rad som tidskoden

Slik velger du gode etiketter

Gode etiketter er korte, konkrete og brukes på samme måte gjennom hele loggen. Skriver du «økonomi» på ett sted og «penger» på et annet, vil et søk finne bare halvparten. Lag derfor en liten liste over etikettene du bruker i prosjektet, og hold deg til den. Oppdager du at du trenger en ny, legger du den til og rydder gjennom det du allerede har skrevet.

Unngå etiketter som er for brede. «Arbeid» sier nesten ingenting i et intervju om arbeidsliv. Unngå også etiketter som er for smale, for da får du femti forskjellige som aldri gjenbrukes. Et godt mål er at hver etikett treffer flere utdrag, men ikke alle.

Det er også lov å gi ett utdrag to etiketter når svaret rommer to temaer. Det er bedre enn å tvinge det inn i én boks og miste halvparten av meningen.

• Bruk samme ord for samme tema hele veien
• Hold etikettlisten kort og skriv den ned
• Gi to etiketter når svaret rommer to temaer

Slik skriver du et notat som holder

Et kontekstnotat som holder, svarer på det en redaktør ville spurt om hvis hun satt ved siden av deg. Hva ble spurt om rett før? Er dette en reaksjon på noe som ble sagt tidligere i intervjuet? Gjentar personen noe hun har sagt før, i nye ord? Skriv det i en setning eller to, i nøytral tone.

Pass på forskjellen mellom observasjon og tolkning. «Ler før svaret» er en observasjon. «Syntes spørsmålet var dumt» er en tolkning, og den hører ikke hjemme i loggen med mindre personen selv sa det. Redaktøren skal kunne stole på at notatet beskriver opptaket.

Marker også tydelig når et svar er et utsagn om andre. «Sier at ledelsen ikke ville lytte» er et sitat om ledelsen, ikke et faktum om ledelsen. Slike nyanser er lette å miste i etterarbeidet hvis de ikke står i loggen.

Vanlige glidninger å se opp for

Den vanligste feilen er at etiketten blir til et konklusjonsord. Du hører noen snakke om en lang saksgang og skriver «byråkrati», selv om personen aldri brukte ordet og kanskje mente noe helt annet. Hold etiketten til det temaet faktisk gjelder, og la kontekstnotatet bære nyansen.

Den nest vanligste er at notatene blir lengre og lengre mot slutten av en lang logg. Etter noen timer blir man trett og skriver kortere eller mer gjetningspreget. Ta pauser, og les gjennom de siste radene med ferske ører før du leverer.

Til slutt: la loggen alltid kunne kontrolleres mot opptaket. Hver rad har en tidskode, og hver tidskode skal ta redaktøren til nøyaktig det stedet du beskriver.

• Ikke la etiketten bli et konklusjonsord
• Hold notatene like nøkterne gjennom hele loggen
• Les gjennom de siste radene før levering