Slik blir en lydfil til en transkripsjon du kan stole på

Før første ord skrives: lydfilen

Mange tror at transkribering begynner med tastaturet. I praksis begynner den med lydfilen. Før jeg skriver et ord, lytter jeg gjennom de første minuttene med hodetelefoner og noterer hvordan opptaket låter: er det romklang, bakgrunnsstøy, to mikrofoner eller bare én, og snakker intervjuobjektet jevnt eller i rykk. Det avgjør hvor tett jeg må arbeide, og hvilke passasjer som trolig krever flere runder.

Deretter gir jeg filen et navn som kan leses av andre, med prosjekt, person og opptaksdag, og lager en kopi som jeg arbeider i. Originalen blir liggende urørt. Det virker pedantisk, men den dagen en redaktør lurer på hva som egentlig ble sagt, er det originalen som gjelder, og da skal den kunne finnes uten å lete.

• Lytt til noen minutter før du begynner å skrive
• Gi filen et navn andre kan forstå
• Arbeid i en kopi, ikke i originalen

Å skille talere uten å gjette

Når to eller flere snakker, må transkripsjonen vise hvem som sier hva. Jeg setter opp talerne med forkortelser i starten av dokumentet, for eksempel intervjuer og gjest, og holder meg til den samme merkingen hele veien. Det høres enkelt ut, men feil oppstår når stemmene ligner hverandre eller når noen avbryter.

Er jeg usikker, merker jeg stedet med en tydelig markering i stedet for å velge en taler for å få teksten til å gå opp. En åpen markering kan avklares senere, mens en feil tilskrevet uttalelse kan havne i et ferdig program. I kurset øver vi nettopp på slike overlappende passasjer, der to personer snakker samtidig og ingen av dem er fullt hørbar.

• Definer talerne i toppen av dokumentet
• Merk usikre steder i stedet for å gjette

Ordrett eller ryddet: et valg du tar tidlig

En transkripsjon kan følge talen nøyaktig, med nølinger, gjentakelser og halve setninger, eller den kan være ryddet for å lese bedre. Begge deler er riktige, men de er ikke det samme dokumentet. Jeg spør alltid redaktøren eller prosjektet hva transkripsjonen skal brukes til før jeg setter i gang, fordi et sitat som skal klippes inn i bilde ofte trenger de små pausene, mens en skriftlig gjengivelse trenger flyt.

Uansett valg gjelder en regel: jeg endrer aldri meningen. Fjerner jeg et fyllord, skal ingen kunne si at svaret ble et annet. Strykes noe midt i en setning, markerer jeg det. Slik kan den som leser, stole på at teksten står for det som ble sagt.

• Spør hva transkripsjonen skal brukes til
• Fyllord kan fjernes, meningen kan ikke røres

Første gjennomskriving og de vanskelige stedene

Første runde skriver jeg i ett strekk, uten å stoppe for hver detalj. Der jeg ikke hører et ord, setter jeg en markering med tidspunkt og går videre. Å stoppe opp hver gang bryter konsentrasjonen og gjør at tonen i svaret går tapt. Når runden er ferdig, har jeg en tekst med noen hull, og hullene er synlige i stedet for skjult.

Andre runde er målrettet. Jeg går tilbake til hver markering, spiller av stedet flere ganger, og prøver ulike hastigheter og høyttalere. Fagord, stedsnavn og egennavn kontrollerer jeg mot det intervjuobjektet selv har oppgitt, ikke mot hukommelsen. Finner jeg ikke svaret, blir markeringen stående med en kort beskrivelse, slik at redaktøren vet hva som mangler.

• Skriv første runde uten å stoppe
• Behandle hull og usikkerhet som synlige markeringer

Lese mot opptaket, ikke bare mot teksten

Den siste fasen er den som skiller en brukbar transkripsjon fra en pålitelig en. Jeg leser teksten mens jeg hører opptaket, og følger med på om hver setning stemmer med det som blir sagt. Øyet overser feil som øret fanger, særlig små ord som ikke, nå og kanskje, som kan snu meningen helt.

Jeg leser også med blikk for tegnsetting, fordi et komma kan endre hvem eller hva en uttalelse gjelder. Til slutt setter jeg meg i redaktørens sted og spør om dokumentet kan leses uten at jeg sitter ved siden av. Hvis ikke, mangler det noe, enten en forklaring av en forkortelse eller en markering av et utydelig sted.

• Les teksten mens opptaket spilles
• Se særlig etter små ord som kan snu meningen

Det du leverer videre

Resultatet er et dokument som er ryddig nok til å leses og nøyaktig nok til å siteres. Det har tydelige talere, merkede usikkerheter og et navn som forteller hva det inneholder. Det er dette som gjør neste steg enklere, for tidskoder, temaer og kontekstnotater bygger på en tekst man kan stole på.

I kurset arbeider vi med dette steg for steg, med egne opptak, og instruktørene går gjennom besvarelsene med deg. Målet er ikke å skrive fortere for enhver pris, men å jobbe på en måte som gjør at du slipper å gjøre alt om igjen når redaktøren stiller et spørsmål ved et sitat.